NORSKE POLITIKERE ER EUROPAS STORE TAPERE !

For tiden er det mye fokus på vår elendige jernbane, etter flere glimrende reportasjer i Aftenposten. Blant annet viser avisen til følgende avslørende eksempel på norsk udugelighet: I 2009 bestemte Norge seg for å bygge ny jernbane mellom Oslo og Ski, en strekning på 22 km. DEN STÅR TIDLIGST FERDIG I 2018 – 9 ÅR SENERE. I 1986 bestemte Spania seg for å bygge ny jernbane mellom Madrid og Sevilla, en strekning på 471 km. DEN STO FERDIG I 1992 – 6 ÅR SENERE. Norge bruker altså 50 prosent mer tid på å bygge bare tyvendeparten så mye jernbane!

Det er så pinlig som det kan bli, både for tidligere og nåværende regjeringer og især samferdselsministre. Og verst av alt: Det er ingen grunn til å tro at det blir bedre i ov erskuelig fremtid. Tvertimot er det grunn til å frykte at Norge bare kommer mer og mer i bakevja sammenlignet med det øvrige Europa. Jeg kjenner ingen, absolutt ingen, som tror at den nåværende ”togministeren”, Magnhild Meltvedt Kleppa og hennes regjeringskollger er i stand til å ta nye grep som gir håp om bedre rangering på den internasjonale resultatlisten. Samtidig har politikerne bevilget veidirektør Terje Moe Gustavsen hele 22 prosent høyere lønn fra 2007 til 2009 , slik at mannen nå har en årslønn på 1,5 millioner kroner + + (Etatsjefenes enorme lønnsvekst blir i sin tur brukt som argument for i neste omgang å heve politikerlønnene ytterligere!).

Og jernbanefiaskoen er dessverre bare ett av mange eksempler på norske politikeres mislykkethet. Vi har penger i bøtter og spann, men våre politikere mangler fullstendig evnen til å bruke dem fornuftig og effektivt på helt nødvendig infrastruktur. De klarer ikke en gang å ta vare på det vi har. Samme Aftenposten har for eksempel avdekket at vi har et enormt etterslep på  vedlikehold av offentlige bygninger. Det er nærmest blitt en psykologisk påkjenning å titte på Dagsrevyen og TV2-nyhetene som nesten daglig avslører alvorlige mangler, elendig økonomistyring og pinlige fiaskoer i det offentlige.

En Petter Nordthug forsøkte å unngå media da han hadde mislyktes i en av øvelsene i Vancouver. En tilsvarende ydmykhet mangler totalt blant norske politikere. De fortsetter å skryte uhemmet av seg selv og sine partier uansett hvor langt ned på resultatlisten de havner. De har fullstendig misforstått sin oppgave. De tror den består i å overgå hverandre i budsjett-påplusninger for siden å skryte av de samme påplusningene. Men det er på resultatene de skal måles, både politikere og idrettsfolk. Tatt i betraktning oljemilliarder og andre gode forutsetning er det nesten utrolig hvor dårlig norske ”topp”-politikere presterer.

Det er noe fundamentalt galt med vårt politiske system og utvelgelsen av politiske ledere. Ved stortingsvalgene har norske velgere knapt noen valgmuligheter. Det er stort sett de samme resultatløse politikerne som besetter toppen av valglisten år etter år etter år. Velgerne er i stor utstrekning henvist til å velge blant varianter av Eddie the Eagle… (han som alltid landet på kulen i hoppbakken).

Mange av våre politikere får sitte på Stortinget opptil 4-5 perioder – 16-20 år! - og endog årevis i regjering uten å utrette noe som helst av betydning for land og folk. Årsaken ligger selvfølgelig i rekrutteringen. Partiene fyller opp våre politiske institusjoner med politiske broilere som totalt mangler erfaring fra næringsliv og praktisk/skapende virksomhet. I tillegg til broilifiseringen, ser vi også tiltagende tendenser til uheldige klikk- og elitedannelser. Politikken er blitt et ”sted” hvor det er altfor godt at sitte, for å halvveis sitere Nils Kjær i Det lykkelige valg. Er man først kommet innenfor, kan man nærmest sitte livet ut og etterpå nyte en fyrstelig pensjon som ikke på noen måte er knyttet til oppnådde resultater. Det burde snarest innføres en åremålsordning som gjorde det umulig å sitte på Stortinget mer enn 8 år. Vårt politiske system trenger sårt tilførsel av nytt blod – folk som vil og kan utrette noe!