ET LEVENDE FOLKESTYRE?

Men er det så alvorlig at deltakelsen ved et lokalvalg her i landet nærmer seg 50 %? Det alvorlige er at vi nå er inne i en utvikling med stadig synkende deltakelse. Det er i dag langt færre som innehar verv i lokalpolitikken enn tidligere. Stadig færre mennesker kjenner kommuneforvaltningen direkte gjennom deltakelse.  

Partiene eksisterer kun som valgmaskiner heter det. Mellom valgene går de i dvale. Kontakten mellom velgerne og de valgte er mildt sagt dårlig. Det er også slik at folk heller ville ta på seg politiske verv dersom de slapp et partipolitisk medlemskap.

Nå ønsker man seg imidlertid tilbake til partienes glansperiode, til tiårene etter krigen. Ser vi nye samarbeidsmåter ta form i lokalpolitikken, der blokk- og partipolitikkens tid er over? Det er åpenbart behov for å gjenvinne folks tro på det politiske system. Man vil gjøre partiene mer synlige, gjenopprette kontakten med velgerne, kort og godt beskikke det politiske system.

Kommunene er de siste åra stimulert til å ta i bruk nye arbeidsmetoder, nye former for representasjon og nye samarbeidsformer mellom partiene for å styrke kontakten mellom velgere og de folkevalgte.  Innbyggernes engasjement i lokalpolitikken skal stimuleres gjennom høringer, spørretimer, lokale folkeavstemninger, direkte valg av ordfører, gjennom et styrket samarbeid med organisasjoner og interessegrupper. Men sammen med ønske om større medvirkning går også kravet om effektivitet og kvalitetssikring. Her har norske kommuner mye å lære av det private næringsliv.

Men hva er de virkelige årsakene til folks passivitet?

En av de viktigste årsakene er den totale mangel på ideologiske motsetninger i norsk politikk for tiden. Norske kommuner er i ferd med å utvikle seg til store tjenesteproduserende konsern hvor de politiske skillelinjer etter hvert viskes ut.

Man konkurrerer kun om å administrere velferdskommuner som ikke driver med stort annet enn service og tjenesteyting?  Vårt samfunn gjennomlever en periode kjemisk fri for politiske konflikter, spenningsløshet og lite å sloss for. Konsensus og harmoni preger de politiske fora. Man må faktisk skape motsetninger for å holde liv i systemet. Det er nettopp i slike tider at politikkens utøvere blir mer interessant enn politikkens innhold. Ideologier og politiske programmer selges på billigsalg i bytte med taburetter. .

Partienes kontrakter med velgerne kastes dagen etter valget. Avstanden har blitt lengre mellom velgerne og de valgte også i lokalpolitikken. Sviktende tillit har blitt ytterligere svekket etter høstens merkelig politisk hestehandel. Jeg tror dette også er et uttrykk for at de politiske partier langt på vei har utspilt sin rolle i lokalpolitikken og at det er all grunn til å se nærmere på organiseringen av det lokalpolitiske arbeid i årene som kommer.