Fives pengetips
|
| Hvor mye makt er det egentlig her? |
Er Norge et demokrati?
Norge er så demokratisk at det er udemokratisk. Mange ganger spør jeg meg selv: Er Norge egentlig et demokratisk land? Vi går til valg, men det oppnevnes statsråder og en haug med ukjente personer fra politikernes vennekrets som vi ikke stemte på, og de bytter departementer og leker stolleken. Vi får tredd vedtak nedover ørene som det viser seg at flertallet er imot. Vi har fylkespolitikere som vi knapt kjenner. Det loves mye før valgene, som brytes når politikerne har fått makt.
Når flertallet er FOR at vi skal bruke langt mer milliarder på vei og bane, så får vi det likevel ikke.
Når flertallet mener at årsavgift på bil burde halveres, øker den.
Når flertallet mener at bensinprisen er mer enn høy nok, SKAL visse politikere doble avgiftene.
Når flertallet mener at det er mer enn nok med bomstasjoner, blir det bare flere.
Når politikere lover ingen skatteøkning før valg, foreslår de det likevel etter valget, inkludert de avgiftene som er nevnt ovenfor.
Når politikere skjeller ut andre for å være usosiale, er de ofte enda verre selv.
Når flertallet av innbyggerne er imot å ta imot flere muslimer, så tas det imot enda flere.
Når innbyggere i flere kommuner er imot asylmottak, så kommer UDI og trer mottakene nedover ørene på folk.
Når folk reagerer på at bistand, som skal gå til de fattige, havner i lommene på korrupte banditter gang etter gang, gliser politikerne mot deg på flatskjermen, og alt fortsetter på samme vis år etter år.
Når flertallet mener at det bør være strengere straffer for alvorlige forbrytelser, skjer det lite.
Når fattigdommen i Norge skal fjernes med et pennestrøk, bare man får makt og komme i posisjon, så forsvinner plutselig pennen når man har fått makt.
Etter å ha gitt seg selv og sine egne statsråder fete lønnshopp, maner de samme politikerne Hvermannsen om moderasjon på kommende lønnoppgjør.
Formaninger og kutt skjer ute blant fotfolket, men ikke hos politikerne selv og blant byråkratene som kjører rundt i limousiner og flyr verden rundt. Ikke minst blant Ap og SV-ere.
Man kan fortsette å ramse opp, vanlige folk har ikke så mye de skulle ha sagt, bortsett ifra å skrive leserbrev, betale skatt og ta imot alt som kommer fra formynderiet, maktfolkene.
Når så politikere og byråkrater skal se på ulike uheldige saker som pressen tar opp, blir det opprettet et utvalg, og deretter skjer det ingen ting.
Særinteresser presser på og de får sin vilje igjennom. Det er mye makt i korridorene.
Det samme skjer under Bondevik som i Stoltenberg-regjeringer: Egentlig et Norge et skinndemokrati, velgerne blir lurt hver gang, løfter er blitt til for å brytes. Bare se hva som skjer nå og hvilke utspill som kommer fra Erik Solheim og Sigbjørn Johnsen, mens Stoltenberg ikke kan svare ordentlig på et eneste spørsmål. Han er tross alt sjefen.
Politikere er redd for at politikerforakten skal øke, men det er ikke det spor merkelig.
Hva har vi Stortingsvalg for, egentlig?
