SEGREGERING OG ISLAMISERING

I Sveits er det avgjort, gjennom folkeavstemning, at det ikke skal bygges flere minareter i landet. Og i Frankrike, Storbritannia, Italia, Tyskland og Spania er det et betryggende flertall for å forby kvinneundertrykkende muslimske gevanter (Financial Times 2. mars). Spørsmålet er nå om regjeringene vil ta grep for å imøtekomme velgernes ønsker, eller om de må kastes i valg. Frankrike kan komme til å vise vei i EU. I Norge kommer velgerne foreløpig ikke til orde. Ei heller blir vi hørt.

Muslimske kvinner har ikke lov til å gifte seg med ikke-muslimske menn. Det er derfor helt umulig for muslimer, som foretrekker Norge fremfor for eksempel Somalia og Pakistan, å gli inn i det samfunnet de ønsker å bli en del av. Det er videre fullstendig umulig å tenke seg at muslimske menn i Norge vil forsøke å revolusjonere islam gjennom kvinnefrigjøring. Ære for det store flertall av muslimske menn måles jo nettopp i deres evne til å undertrykke kvinner. Det er nok av groteske eksempler på hvordan dette virker i praksis.

Når man sitter i en frokostrestaurant i utlandet sammen med arabiske familier på ferie, er det lett å sette kaffen i halsen. Et vanlig syn ved et bord er en frigjort kar iført lue, T-skjorte, shorts og sandaler, sammen med en, to, tre eller fire koner som er totalt tildekket i sort. Og en drøss med unger naturligvis. Mens mannen gafler seg gjennom måltidet, løfter de sortkledde forsiktig opp munnfliken for å buksere matbiter inn i munnen uten å vise hud. De kan ikke kjøre bil. De kan ikke bevege seg utendørs uten å være sammen med far, ektemann eller en bror. Det er faktisk ikke lett å finne ut av hva de i det hele tatt kan gjøre.

I Iran gis voksne forbrytere bestialske straffer, grufulle i full offentlighet, verre innenfor fengselsmurene. Gutter over 15 år og piker over 9 år defineres som voksne. I Saudi-Arabia, vokternasjonen over de muslimske helligdommene Mekka og Medina, halshugges og lemlestes forbrytere på fredager, naturligvis i forbindelse med fredagsbønnen, kvinner stenes for utroskap og småpiker piskes for brudd på skolereglementet.   

Det er kun muslimske kvinner som har muligheten til å kjempe seg frem til egne rettigheter i en kamp ut av middelalderen. Den blir langsom.

I Norge står vi overfor noen viktige valg. Det viktigste valget er hvorvidt vi skal akseptere en så stor innvandring av fremmedkulturelle at resultatet blir en gradvis islamisering. Bønneropene fra minaretene vil i så fall komme til å overdøve kirkeklokkene i by og bygd. Norske kvinner, ofte de fremste forsvarere av muslimske (u)skikker, har sikkert tenkt over hva det i så fall vil bety for deres etterkommere av hunkjønn.

Og det ser ut til at den uhemmede innvandringen vil fortsette. Innvandringen har aldri vært større enn den er nå. Dertil viser Regjeringen, med SV i spissen, at den ikke ønsker, eller tør, å ta skikkelig fatt i den pågående kvinneundertrykkelsen i muslimske familier. I disse dager støtter den for eksempel at muslimske kvinner i Norge skal fortsette å bære kvinneundertrykkende klesplagg.

Modige muslimske kvinner i Norge som våger å kaste av seg middelalderskikkene, risikerer å bli rammet av hevn fra fedre, ektemenn og brødre som skal redde familiens ære. De kan ikke vente støtte og hjelp fra norske myndigheter. Maset om integrering er for galleriet. Myndighetenes unnfallenhet fører nemlig til styrket segregering. Dertil vil hele prosessen føre til at det kristne/etnisk norske flertall i landet vil måtte gjøre stadig nye knefall for et mer og mer krevende muslimsk mindretall. I dag har Regjeringen, med Røde Kors som nyttig idiot, vedtatt at innvandrere som oppholder seg her ulovlig, det skal være bortimot 30.000 av dem, skal bli tatt vare på av NAV og helsevesenet.

Tør å tenke tanken: Det kan gå fra det ille til det langt verre!