FAKTA OG MYTER OM NORGE OG EU

I Alfred Kvalheims bok: ”Fakta og myter om Norge og EU” heter det at den tidligere NUPI-lederen Sverre Lodgaard mener at Norge bør melde seg inn i EU, det store fredsprosjektet, og melde seg ut av NATO. Det mener også professor Iver Neumann ved NUPI, ifølge Kvalheim. Og på et annet sted i boken hevder forfatteren selv at norsk sikkerhet er bedre trygget gjennom EU-medlemskap enn gjennom medlemskapet i NATO. En bedre støtte til Nei til EU enn dette kan vanskelig tenkes!

Forfatteren oppsummerer en hel rekke kjente fakta om EU. Hele tiden er det byråkraten og planøkonomen som taler til oss. Derfor er

han svært overrasket over at sosialistene og mange sosialdemokrater i Norge er like skeptiske til EU som de venstreradikale på kontinentet.

Alfred Kvalheim er riktig forbannet på Nobelkomiteen for at ikke EU har fått fredsprisen. Dessuten kjenner han ingen EU-motstandere som har et godt kjennskap til EU, med mindre de har politiske bindinger, andre bindinger eller særlige næringsinteresser.

Følgende to forhold har avgjørende betydning for Norges forhold til EU ved inngangen til 2010:

1.   NATO og et nært forhold til Storbritannia og USA er Norges eneste reelle sikkerhetsgaranti.

2.   EU har ingen fungerende felles utenriks – og sikkerhetspolitikk. Manglene er skremmende og representeres godt i Afghanistan. EU ikke makter å sende adekvate styrker, og hovedbyrdene må bæres av – ja, nettopp – Storbritannia og USA. Det er ikke merkelig at Financial Times den 12. februar undret seg over at det er USA og Russland som fører an i diskusjonene om sikkerhetsordningene i Europa.

EU valgte for kort tid siden Herman Van Rompey til sin president, og den engelske Lady Ashton til sin utenriksminister. Valget av disse ukjente personene bar bud om at de toneangivende landene i unionen ikke aktet å gi opp en tøddel av nasjonalstatenes makt. I en av sine tiltredelsestaler hevdet den nye presidenten at EU har blitt betydelig svekket gjennom de 5 siste år. En klar indikasjon på dette fikk man under miljøkonferansen i København, da USA og Kina plasserte EU helt på sidelinjen.

EU har faktisk ingen utenrikspolitikk, og selvsagt heller ingen sikkerhets – og forsvarspolitikk. Da EU nylig kalte til toppmøte i Spania, ble president Barack Obama invitert. Han takket nei, med den begrunnelse at han ikke kunne spille tid på møter der det ikke ble tatt noen avgjørelser. Dette minnet professor Janne Haaland Matlary oss om i Aftenposten for 11. februar. I samme utgave har Aftenpostens Brussel-korrespondent tilsvarende å si i en artikkel under overskriften ”EU’s drøm om internasjonal makt blekner”.

Alle aviser snakker i disse dager om hvordan EU vil håndtere den greske tragedie, og man er redd for at elendigheten vi bre seg vestover snarere enn østover. Spania og Portugal kan stå for tur. Og til tross for støtteerklæringene fra sentralt EU-hold i går, skriver Financial Times den 12. februar at Tyskland og tyske skattebetalere er meget skeptiske til å betale regningen for den greske regjeringens statistikkmanipuleringer, korrupsjon og skatteunndragelser.

I  Aftenposten for 11. februar var journalist Ulf Peter Hellstrøm bekymret over hvordan EU kan komme til unnsetning dersom et land må trekke seg fra euro-samarbeidet, og hvordan rike EU-land, i god gammel Robin Hood – stil, skal kanalisere penger til kriserammede EU-land. Mens statslederne fra euro-landene var samlet til krisemøter i Brussel, holdt den engelske statsminister seg på god armlengdes avstand i London.

Noen land, blant dem Sverige, har foreslått at IMF bør komme EU til unnsetning. Den fremragende økonomen Martin Wolf i Financial Times skriver at dersom det skjer, så har EU gitt verden et klart signal om at sammenslutningen av europeiske stater ikke fungerer. I samme artikkel slår han klart og greit fast at Storbritannia aldri vil bytte ut pund med euro!

Enorme beløp satses nå på at euroen går dukken. Dersom det skjer, vil EU svekkes ytterligere. Nils Morten Udgaard hevder i en artikkel i Aftenposten at EU alltid styrkes gjennom kriser. Det blir spennende å se om han får rett.  

Man kan lett se for seg, skrev Financial Times ironisk og treffende den 12. januar, at den strengt katolske president Herman Van Rompey ser for seg et EU i 2050 som et avkristnet friluftsmuseum, befolket med pensjonister, arbeidsløs ungdom, opprørske innvandrere og belgiske sjokoladeselgere.

Men ironi til side. Hele vårt lærde Oslo-etablissement sverger til EU-medlemskap.

EU er en sterk handelsblokk, utgjorde et bolverk mot Sovjetunionen og var et gigantisk fredsprosjekt til 1990. I dag et EU et meget betydelig solidaritetsprosjekt. Videre har EU en sterk stemme i miljøvern – og nedrustningsspørsmål.

Det er ikke vanskelig å forstå at nordmenn med sterk forankring i Europa føler en maktesløshet grensende til skam over at Norge som en perifer del av Europa ikke ønsker å være med i det store fellesskapet.

Det er heller ikke vanskelig å forstå at veldig mange EU-tilhengere er fortvilte over at EØS-avtalen medfører at Norge betaler en betydelig sum med penger til EU uten at landet har reell innflytelse over de EU-forordninger og EU-lover som vi må akseptere.

Hvorfor er et flertall av velgerne mot medlemskap i EU til tross for disse gode argumentene for norsk medlemskap i EU (her ses bort fra den åpenbare mulighet at EU velger en politikk overfor Norge som tvinger landet til medlemskap)?

1.   Jeg tror ikke nordmenns holdning til EU vil bli særlig påvirket av JA-sidens og NEI-sidens tallpresentasjoner som kun demonstrerer litt pluss her og litt minus der.

2.   Nordmenn vil beholde sin skepsis til å bli bundet til et kontinent styrt fra Brussel, eller enda verre, fra de sterke EU-nasjonenes i et svakt EU.

3.   Det er nok ganske sikkert at forholdet til Storbritannia, USA og NATO vil veie sterkere enn forholdet til dagens EU. Alle vet jo nemlig at dersom en krise skulle utvikle seg i nord, ville vi aldri se snurten av et tysk – eller fransk marinefartøy nord for Tromsø.

4.   NUPI-fabler om at Norge bør melde seg ut av NATO og inn i fredsprosjektet EU, virker naturligvis til fordel for NEI-siden. Norge er selvsagt minst like avhengige av NATO og USA som før.

5.   Det skaper trolig ingen stor entusiasme å terpe på at Norge bør inn i EU fordi Norge er definert som en del av Europa. I vest og nord ser nordmenn vestover. De ser som oftest til havs.

6.   Nordmenn langs kysten, som ikke er særlig kontinentale av seg, føler at myndighetenes overvillige aksept av alt som kommer fra Brussel er i strid med folkeflertallets ønsker.

7.   Nå har regjeringen nedsatt et utvalg for å se på EØS-avtalen: Ett alternativ til EU-medlemskap og EØS-avtalen er å forhandle frem en bilateral avtale med EU, der vi skjeler til den sveitsiske avtalen. Norge bør kunne tilby målrettede økonomiske vederlag til EU for å bli unntatt fra lover og bestemmelser som ikke gavner Norge.

Når stormaktene på kontinentet makter å skape et EU som fyller følgende tre kriterier, vil det bli en enkel sak å få folkets flertall for EU-medlemskap:

a)   EU må bli militært sterkt nok til å kunne passe på seg selv (medlemslandene).

b)   EU må ha en felles og klar utenriks – og sikkerhetspolitikk.

c)   EU må ha – og videreutvikle et tett og godt samarbeide, herunder NATO-samarbeidet, med USA for å gi betegnelsen Vesten mening.

Uten en slik positiv og troverdig utvikling vil norske velgere trolig forbli skeptiske til EU. De føler seg trygge gjennom NATO-medlemskapet og sterke bånd til Storbritannia og USA.   

I utenrikspolitikken råder kun egeninteressen!