Fives pengetips
|
EN BIBEL FOR ALLE SOM HATER USA
Skrevet: 10.02.10 14:42
Bokanmeldelse ved Steinar R. Paulsen
På anmodning fra en venn har jeg lest ”Confessions of an Economic Hit Man” av John Perkins. Dette er boken som alle som hater USA kan hente sine argumenter fra.
På anmodning fra en venn har jeg lest ”Confessions of an Economic Hit Man” av John Perkins. Dette er boken som alle som hater USA kan hente sine argumenter fra.
Boken er oversatt til 17 språk og er selvsagt en ”New York Times bestseller”. Mesteparten av forfatterens verbale angrep på USA er kjent fra verdens aviser, publikasjoner, radio og TV, men her har forfatteren gitt angrepene styrke og autentisitet ved at han som ”Economic Hit Man – EHM” hevder å ha stått side ved side med CIA, regulære amerikanske militære styrker og presidenten og hans menn i et vel planlagt og effektivt gjennomført forsøk på å gjøre verden til et gigantisk imperium kontrollert av USA.
I 1775 var den britiske hær stasjonert i Boston etter at opprørske amerikanere hadde kastet en last med te på sjøen i protest mot britisk importtoll på varer fra koloniene (”The Boston Tea Party”). De britiske styrkene ble overvåket av amerikanske patrioter. En av dem var sølvsmeden Paul Revere. Da britene begynte å forflytte seg over elven Charles mot Lexington, ble Paul Revere sendt over elven til Charlestown, hvorfra han natten til 18. april 1775 red til Lexington og varslet de amerikanske opprørsstyrkene om den britiske operasjonen. Begivenhetene førte til at de 13 koloniene (senere stater) erklærte seg uavhengige av Storbritannia den 4. juli 1776 (den amerikanske uavhengighetserklæringen).
Det er liten tvil om at John Perkins ønsker å sidestille seg selv med Paul Revere. Paul Revere kjempet mot det britiske imperium, mens John Perkins kjemper mot at USA skal utvikle et amerikansk imperium.
Forfatteren går tilbake til presidentene John F. Kennedy (D) (1961-1963), Lyndon B. Johnson (D) (1963-1969), Richard Nixon (R) (1969-1974), Gerald Ford (R) (1974-1977), Jimmy Carter (D) (1977-1981), Ronald Reagan (R) (1981-1989), George H.W. Bush (R) (1989-1993), Bill Clinton (D) (1993-2001) og George W. Bush (R) (2001-2009). Han dveler ikke meget ved Kennedy og Johnson. Han liker Carter og skåner Clinton. De republikanske presidentene gir han det glatte lag.
Robert McNamara kom fra Ford Motor Company. Forfatteren hevder at han var den mest innflytelsesrike imperiebyggeren, som forsvarsminister under presidentene John F. Kennedy og Lyndon B. Johnson og senere som sjef for Verdensbanken (1968-1981). Som John Maynard Keynes-mann innførte han matematisk modellering og statistisk analyse, først i militærplanleggingen, senere i den økonomiske planleggingen. Men det er flere av dem. George Schultz ledet Bechtel, han var sjefsøkonomen under Nixon og ble Reagans utenriksminister. Caspar Weinberger var visepresident i Bechtel og senere Reagans forsvarsminister. Richard Helms var CIA-sjef under Johnson og ble ambassadør i Iran under Nixon. Richard Cheney ledet Halliburton, var forsvarsminister under George H.W. Bush og visepresident under George W. Bush. Og George H.W. Bush selv grunnla Zapata Petroleum Company, tjenestegjorde som FN-ambassadør under presidentene Nixon og Ford før han ble CIA-sjef og senere president. Og mens han var president, startet sønnen, George W. Bush, energiselskapet Arbusto. Det gikk ikke bra, men selskapet ble kjøpt av Harken Energy Corporation i 1986. Harken tok inn George W. Bush som styremedlem, og deretter gikk alt bra for selskapet. Forfatteren etterlater ingen tvil om at det skyldes farens – presidentens – innflytelse.
Ronald Reagan var sportskommentator i radio, filmskuespiller, sjarmerende talebegavelse, fagforeningsleder, TV-personlighet og guvernør i California i to perioder. Han vant en knusende seier over Jimmy Carter og ble president i 1980. han vant en like knusende seier over Walter Mondale i 1984. Ronald Reagan var en sentral bidragsyter til Sovjetunionens fall og Vestens seier i Den Kalde Krigen.
Men John Perkins beskriver selvsagt Ronald Reagan som en annenrangs skuespiller som kan takke sine medarbeidere for de resultater han oppnådde. Hørt den før?
Forfatteren beskriver Bretton Woods, Verdensbanken, IMF, ADB, WTO med flere som organisasjoner som er satt opp for å tjene USA’s imperialistiske ambisjoner.
John Perkins bidro som en utvalgt EHM. Det begynte, hevder han, med en ytterst hemmelig og konspiratorisk samtale med ”Claudine”, en dame som innviet ham i hans rolle i USA’s imperialistiske planer.
Det hele virket slik, i henhold til forfatteren, at presidenten og hans menn (som Robert McNamara) la de store planene. Disse planene ble iverksatt av en finurlig blanding av ”government”, de store långiverne (Verdensbanken, IMF, ADB m.fl.) og ”big business” (som Bechtel og Halliburton). Selv ble forfatteren en ledende figur i elektrifiseringsselskapet MAIN. Imperiebyggingen fant sted ved at man gikk inn i strategisk viktige utviklingsland med enorme lån som ble benyttet til gigantiske prosjekter for store amerikanske selskaper. Rollen til EHM – konsulentene – var å dra inn i disse landene (som Indonesia), utarbeide optimistiske vekstanalyser og få landenes regjeringer til å tro på dem. John Perkins rolle i MAIN var å utarbeide analyser som viste elektrifiseringens vitale rolle for landets utvikling. Det at disse landene aldri ville kunne betale lånene tilbake, var en del av planen, idet dette ville gjøre dem helt avhengige av USA i fremtiden. Dersom landene ikke ville spille med USA i fredelig imperiebygging, ville CIA (sjakalene) bli sendt inn. Og dersom ikke det var nok, ville gjenstridigre land bli okkupert. Forfatteren belyser dette med eksempler fra Mellom – og Syd – Amerika, og den amerikanske okkupasjonen av Panama i 1989. Kommunistisk ekspansjon (for eksempel Cuba-krisen i 1962), de vanlige trusselbildene under Den Kalde Krigen og USA’s oppfattelse av utviklingen i Mellom – Syd – Amerika i årtiene etter Den Annen Verdenskrig tillegges ingen betydning i John Perkins historieforståelse.
Saudi-Arabia var annerledes enn land som Indonesia, ved at landet hadde enorme oljeinntekter, hvilket gjorde det mulig for USA å gi militære sikkerhetsgarantier mot at amerikansk ”big business” (som Bechtel) fikk sivile – og militære kjempekontrakter i landet. Dette, som for oss andre utgjør et ganske normalt forløp, er en ny variant i forfatterens imperiehistorie. Han antar at denne modellen også kunne ha virket i Irak, dersom ikke Saddam Hussein hadde sittet ved roret. Alle betydelige tildragelser i Asia, Midt-Østen og Mellom – og Syd – Amerika flettes inn i hans imperiescenario. Det samme gjelder selvsagt begivenhetene – og krigene i Iran, Afghanistan, Kuwait og Irak.
John Perkins selv visste hva han gikk til (”Claudine”) da han begynte sin karriere i MAIN i 1971. Han ble en lysende EHM under ledelse av Bruno Zambotti. Han arbeidet i en verden av statsledere, ministere og næringslivsledere. Og han steg stadig i gradene, mens Bruno Zambotti brakte MAIN til nye høyder. I 1980 fikk Bruno Zambotti sparken, og like etter samme år sa John Perkins opp sin stilling i selskapet. Han sier om seg selv at han i dette året hadde dype depresjoner og angret bitterlig på hva han hadde vært med på. Allikevel fortsatte han som en slags konsulent for MAIN. Han var selskapets løgnaktige vitne når tvilsomme prosjekter skulle lures på myndighetene. Og fra slutten av 1980-årene gjennom 90-årene var han styremedlem i et selskap (SWEC) der han mottok et fett styrehonorar mot at han ikke skrev avslørende bøker. Den angrende synder må ha hatt det vondt!
Men det slutter ikke med det. Forfatteren vil også bille oss inn at en av hans hovedanliggender i nyere tid er beskyttelse av indianerstammene i Amazonas. Og det blir riktig rørende da han sitter ved Ground Zero etter 9/11 og funderer over sollyset som fylte plassen etter at World Trade Center raste sammen. Og han funderer selvsagt over årsakene til den muslimske terrorisme i vår skrøpelige verden, og gir leseren en bastant følelse av at det hele er vår egen skyld.
”Confessions of an Economic Hit Man” er en meget leseverdig bok. Forfatteren, en vellykket internasjonal elektrifiseringskonsulent, behersker til fulle amerikansk historie over et bredt internasjonalt operasjonsfelt i noen umåtelig begivenhetsrike år fra 1945 til 2009. Hans imperieteori står ikke til troende! Jeg er til og med i tvil om samtalen med ”Claudine” har funnet sted, ja, faktisk om damen i det hele tatt har eksistert.
Forfatterens depresjoner, anger, omvendelse og plutselige interesse for indianerstammene i Amazonas, skjer samtidig med at han prostituerer seg, først i MAIN, senere i SWEC. Og det er hans egne ord. For å si det med engelskmennene: ”John Perkins is not my cup of tea!”
I 1775 var den britiske hær stasjonert i Boston etter at opprørske amerikanere hadde kastet en last med te på sjøen i protest mot britisk importtoll på varer fra koloniene (”The Boston Tea Party”). De britiske styrkene ble overvåket av amerikanske patrioter. En av dem var sølvsmeden Paul Revere. Da britene begynte å forflytte seg over elven Charles mot Lexington, ble Paul Revere sendt over elven til Charlestown, hvorfra han natten til 18. april 1775 red til Lexington og varslet de amerikanske opprørsstyrkene om den britiske operasjonen. Begivenhetene førte til at de 13 koloniene (senere stater) erklærte seg uavhengige av Storbritannia den 4. juli 1776 (den amerikanske uavhengighetserklæringen).
Det er liten tvil om at John Perkins ønsker å sidestille seg selv med Paul Revere. Paul Revere kjempet mot det britiske imperium, mens John Perkins kjemper mot at USA skal utvikle et amerikansk imperium.
Forfatteren går tilbake til presidentene John F. Kennedy (D) (1961-1963), Lyndon B. Johnson (D) (1963-1969), Richard Nixon (R) (1969-1974), Gerald Ford (R) (1974-1977), Jimmy Carter (D) (1977-1981), Ronald Reagan (R) (1981-1989), George H.W. Bush (R) (1989-1993), Bill Clinton (D) (1993-2001) og George W. Bush (R) (2001-2009). Han dveler ikke meget ved Kennedy og Johnson. Han liker Carter og skåner Clinton. De republikanske presidentene gir han det glatte lag.
Robert McNamara kom fra Ford Motor Company. Forfatteren hevder at han var den mest innflytelsesrike imperiebyggeren, som forsvarsminister under presidentene John F. Kennedy og Lyndon B. Johnson og senere som sjef for Verdensbanken (1968-1981). Som John Maynard Keynes-mann innførte han matematisk modellering og statistisk analyse, først i militærplanleggingen, senere i den økonomiske planleggingen. Men det er flere av dem. George Schultz ledet Bechtel, han var sjefsøkonomen under Nixon og ble Reagans utenriksminister. Caspar Weinberger var visepresident i Bechtel og senere Reagans forsvarsminister. Richard Helms var CIA-sjef under Johnson og ble ambassadør i Iran under Nixon. Richard Cheney ledet Halliburton, var forsvarsminister under George H.W. Bush og visepresident under George W. Bush. Og George H.W. Bush selv grunnla Zapata Petroleum Company, tjenestegjorde som FN-ambassadør under presidentene Nixon og Ford før han ble CIA-sjef og senere president. Og mens han var president, startet sønnen, George W. Bush, energiselskapet Arbusto. Det gikk ikke bra, men selskapet ble kjøpt av Harken Energy Corporation i 1986. Harken tok inn George W. Bush som styremedlem, og deretter gikk alt bra for selskapet. Forfatteren etterlater ingen tvil om at det skyldes farens – presidentens – innflytelse.
Ronald Reagan var sportskommentator i radio, filmskuespiller, sjarmerende talebegavelse, fagforeningsleder, TV-personlighet og guvernør i California i to perioder. Han vant en knusende seier over Jimmy Carter og ble president i 1980. han vant en like knusende seier over Walter Mondale i 1984. Ronald Reagan var en sentral bidragsyter til Sovjetunionens fall og Vestens seier i Den Kalde Krigen.
Men John Perkins beskriver selvsagt Ronald Reagan som en annenrangs skuespiller som kan takke sine medarbeidere for de resultater han oppnådde. Hørt den før?
Forfatteren beskriver Bretton Woods, Verdensbanken, IMF, ADB, WTO med flere som organisasjoner som er satt opp for å tjene USA’s imperialistiske ambisjoner.
John Perkins bidro som en utvalgt EHM. Det begynte, hevder han, med en ytterst hemmelig og konspiratorisk samtale med ”Claudine”, en dame som innviet ham i hans rolle i USA’s imperialistiske planer.
Det hele virket slik, i henhold til forfatteren, at presidenten og hans menn (som Robert McNamara) la de store planene. Disse planene ble iverksatt av en finurlig blanding av ”government”, de store långiverne (Verdensbanken, IMF, ADB m.fl.) og ”big business” (som Bechtel og Halliburton). Selv ble forfatteren en ledende figur i elektrifiseringsselskapet MAIN. Imperiebyggingen fant sted ved at man gikk inn i strategisk viktige utviklingsland med enorme lån som ble benyttet til gigantiske prosjekter for store amerikanske selskaper. Rollen til EHM – konsulentene – var å dra inn i disse landene (som Indonesia), utarbeide optimistiske vekstanalyser og få landenes regjeringer til å tro på dem. John Perkins rolle i MAIN var å utarbeide analyser som viste elektrifiseringens vitale rolle for landets utvikling. Det at disse landene aldri ville kunne betale lånene tilbake, var en del av planen, idet dette ville gjøre dem helt avhengige av USA i fremtiden. Dersom landene ikke ville spille med USA i fredelig imperiebygging, ville CIA (sjakalene) bli sendt inn. Og dersom ikke det var nok, ville gjenstridigre land bli okkupert. Forfatteren belyser dette med eksempler fra Mellom – og Syd – Amerika, og den amerikanske okkupasjonen av Panama i 1989. Kommunistisk ekspansjon (for eksempel Cuba-krisen i 1962), de vanlige trusselbildene under Den Kalde Krigen og USA’s oppfattelse av utviklingen i Mellom – Syd – Amerika i årtiene etter Den Annen Verdenskrig tillegges ingen betydning i John Perkins historieforståelse.
Saudi-Arabia var annerledes enn land som Indonesia, ved at landet hadde enorme oljeinntekter, hvilket gjorde det mulig for USA å gi militære sikkerhetsgarantier mot at amerikansk ”big business” (som Bechtel) fikk sivile – og militære kjempekontrakter i landet. Dette, som for oss andre utgjør et ganske normalt forløp, er en ny variant i forfatterens imperiehistorie. Han antar at denne modellen også kunne ha virket i Irak, dersom ikke Saddam Hussein hadde sittet ved roret. Alle betydelige tildragelser i Asia, Midt-Østen og Mellom – og Syd – Amerika flettes inn i hans imperiescenario. Det samme gjelder selvsagt begivenhetene – og krigene i Iran, Afghanistan, Kuwait og Irak.
John Perkins selv visste hva han gikk til (”Claudine”) da han begynte sin karriere i MAIN i 1971. Han ble en lysende EHM under ledelse av Bruno Zambotti. Han arbeidet i en verden av statsledere, ministere og næringslivsledere. Og han steg stadig i gradene, mens Bruno Zambotti brakte MAIN til nye høyder. I 1980 fikk Bruno Zambotti sparken, og like etter samme år sa John Perkins opp sin stilling i selskapet. Han sier om seg selv at han i dette året hadde dype depresjoner og angret bitterlig på hva han hadde vært med på. Allikevel fortsatte han som en slags konsulent for MAIN. Han var selskapets løgnaktige vitne når tvilsomme prosjekter skulle lures på myndighetene. Og fra slutten av 1980-årene gjennom 90-årene var han styremedlem i et selskap (SWEC) der han mottok et fett styrehonorar mot at han ikke skrev avslørende bøker. Den angrende synder må ha hatt det vondt!
Men det slutter ikke med det. Forfatteren vil også bille oss inn at en av hans hovedanliggender i nyere tid er beskyttelse av indianerstammene i Amazonas. Og det blir riktig rørende da han sitter ved Ground Zero etter 9/11 og funderer over sollyset som fylte plassen etter at World Trade Center raste sammen. Og han funderer selvsagt over årsakene til den muslimske terrorisme i vår skrøpelige verden, og gir leseren en bastant følelse av at det hele er vår egen skyld.
”Confessions of an Economic Hit Man” er en meget leseverdig bok. Forfatteren, en vellykket internasjonal elektrifiseringskonsulent, behersker til fulle amerikansk historie over et bredt internasjonalt operasjonsfelt i noen umåtelig begivenhetsrike år fra 1945 til 2009. Hans imperieteori står ikke til troende! Jeg er til og med i tvil om samtalen med ”Claudine” har funnet sted, ja, faktisk om damen i det hele tatt har eksistert.
Forfatterens depresjoner, anger, omvendelse og plutselige interesse for indianerstammene i Amazonas, skjer samtidig med at han prostituerer seg, først i MAIN, senere i SWEC. Og det er hans egne ord. For å si det med engelskmennene: ”John Perkins is not my cup of tea!”
