Trenger vi KrF?

Staute menn har preget KrF helt siden det ble stiftet av Nils Lavik i 1933. Erling Wikborg var partikjendis i etterkrigstiden og vi må nevne Kjell Bondevik, Lars Korvald og Kjell Magne Bondevik som frontfigurer fra de senere tiår. Etter at partiet ble stiftet har det utviklet seg fra å være en lavkirkelig sekt til å bli et ordinært politisk parti. Umiskjennelige saker har sveiset partiets velgere og sympatisører sammen gjennom årene; motstand mot teaterstykket «Guds grønne enger» i 1930-åra, motstand mot utdeling av preventiver til soldater i Tysklandsbrigaden i 40-åra, kamp mot bygging av samfunnshus på 50-tallet, for mer kristendomsundervisning i skolen og mindre umoral i NRK i 60-åra og kampen mot kvinners rett til selvbestemt abort på 70-tallet.

Da Valgerd Svarstad Haugland i sin tid ble valgt til Kristelig folkepartis første kvinnelige formann, begynte man straks å snakke om «Valgerd-effekten». En ny partidronning hadde inntatt den sentrale politiske arena. Med kvinnelig sjarme, bibel og blondekrage skulle partiet gjøre byks framover på gallupen. Kanskje er det en ny partidronning som skal redde partiet?

Kan det bli Inger Lise Hansen?

KrF gikk med i John Lyngs firepartiregjering i 1963 og har senere vært med i de borgerlige samarbeidsregjeringer vi har hatt. Fortsatt vil nok partiet foretrekke et bredt borgerlig samarbeid. Men KrF er et maktparti som setter inn sin skjerv der utbytte er størst. Det er derfor ingen umulighet at KrF kan komme til å delta i et mer organisert samarbeid med Arbeiderpartiet. Redningen ligger kanskje i en sprekk i den rødgrønne regjeringen, og at KrF overlever som et nytt støtteparti for Ap-regjering.

Det er i dette vanskelige terrenget at KRF som parti skal forvalte Guds rikes interesser i det jordiske. Partiet mener at man kan blande kristendom inn i politikken, men ikke politikk i kristendommen. Åndelige og moralske spørsmål har vært sementen som har holdt partiet sammen. Partiets dilemma er mer enn noen gang tidligere å tilpasse seg et samfunn i rask endring, uten å gå på akkord med Bibelens anbefalinger. KrF har til nå hatt tendenser til å mene at samfunnet bør tilpasse seg partiets oppfatning av virkeligheten, og ikke omvendt. Det er dette dilemmaet som nå synes å sprenge partiet. Spørsmålet nå er om tiden har løpt fra partiet. Trenger vi lenger et kristelig parti her i landet? Partiet går en tøff tid i møte.