EKSPERT- OG KOMMEN-TATORVELDET
Skrevet: 05.03.08 09:32
Av Svein Tore Marthinsen
I den siste utgaven av det utmerkede tidsskriftet Samtiden reiser de kommende politiske lederemnene Audun Lysbakken (SV) og Torbjørn Røe Isaksen (H) en betimelig mediekritikk av politiske kommentatorer. Dessverre avfeier kommentatorene denne kritikken ved å gå i de klassiske skyttergravene
I den siste utgaven av det utmerkede tidsskriftet Samtiden reiser de kommende politiske lederemnene Audun Lysbakken (SV) og Torbjørn Røe Isaksen (H) en betimelig mediekritikk av politiske kommentatorer. Dessverre avfeier kommentatorene denne kritikken ved å gå i de klassiske skyttergravene
Brød og Sirkus. Holmgang. Tabloid. Det er navnene på tre av de mest sentrale debattprogrammene i vårt land. Og det sier kanskje sitt? Politikken skal folkeliggjøres, det skal være show, det skal være underholdende, underholdende og underholdene. Mens de politiske kommentatorene forteller oss hvilke politikere som er gode, hvem som virker sure, hvem som vinner og hvem som taper. Noen av dem kaster endog terninger over politikerinnsatsene. Politikken innhold; argumentene og sakene, ofres dermed på underholdningens alter.
Det er noe av essensen i kritikken som Røe Isaksen og Lysbakken retter. De reiser en debatt som definitivt bør tas. En debatt som bør tas av mediefolk. Beklageligvis benytter ingen av våre mest toneangivende politiske kommentatorer denne sjansen til å ta selvkritikk. Dagsavisen Arne Strand mener tvert i mot at kritikken kun er ”gammelt oppgulp”. Dagbladets John Egeland hevder at dette stort sett er ”pinlig forutsigbart”. Mens NRKs Kyrre Nakkim framholder at kritikken ”ikke smeller særlig høyt”.
Mange kaller media for den fjerde statsmakt. Media skal være kritisk til våre tre andre statsmakter. Men hvem skal være kritiske til media? Nettopp i mangelen av et mediekritisk organ bør mediefolk hilse enhver mediekritisk debatt velkommen. I stedet for å avfeie kritikk og framholde at media og kommentatorer gjør det meste rett, slik mange i mediebransjen gjør.
I forrige uke reiste jeg en beslektet debatt på kronikkplass i Aftenposten. Her påpekte jeg den servilitet og ukritiske holdning som journalister har til eksperter og forskere, i motsetning til alle avbrytelser og kritiske spørsmål som f.eks. politikere møtes med. I en debatt mellom meg og NRKs nyhetsleder Gro Holm på P2 Kulturnytt 28.02., innrømmet hun at denne serviliteten er et problem. Et problem som skyldes journalisters manglende kompetanse. Det var ydmykt og konstruktivt gjort. Og det er en konstruktiv holdning som også politiske kommentatorer burde ha inntatt.
For Lysbakken og Røe Isaksen har et poeng, og jeg føler meg selv litt truffet. Samtidig tar de feil når de hevder at medisinen er færre kommentatorer. For kommentarjournalistikken og den politiske analysen har avgjort sin berettigelse i vårt oppjagede mediesamfunn. Derfor trenger vi i stedet flere eksperter og flere kommentatorer. Men ikke flere av de samme ekspertene og kommentatorene. Vi trenger i stedet flere nye og alternative røster slik at også ekspertuenighet og kommentatoruenighet kan komme fram. Fordi ingen eksperter eller kommentatorer er i besittelse av en slags objektiv sannhet. Heldigvis.
Hva mener du? Har vi et kommentator- og ekspertvelde her i landet?
Det er noe av essensen i kritikken som Røe Isaksen og Lysbakken retter. De reiser en debatt som definitivt bør tas. En debatt som bør tas av mediefolk. Beklageligvis benytter ingen av våre mest toneangivende politiske kommentatorer denne sjansen til å ta selvkritikk. Dagsavisen Arne Strand mener tvert i mot at kritikken kun er ”gammelt oppgulp”. Dagbladets John Egeland hevder at dette stort sett er ”pinlig forutsigbart”. Mens NRKs Kyrre Nakkim framholder at kritikken ”ikke smeller særlig høyt”.
Mange kaller media for den fjerde statsmakt. Media skal være kritisk til våre tre andre statsmakter. Men hvem skal være kritiske til media? Nettopp i mangelen av et mediekritisk organ bør mediefolk hilse enhver mediekritisk debatt velkommen. I stedet for å avfeie kritikk og framholde at media og kommentatorer gjør det meste rett, slik mange i mediebransjen gjør.
I forrige uke reiste jeg en beslektet debatt på kronikkplass i Aftenposten. Her påpekte jeg den servilitet og ukritiske holdning som journalister har til eksperter og forskere, i motsetning til alle avbrytelser og kritiske spørsmål som f.eks. politikere møtes med. I en debatt mellom meg og NRKs nyhetsleder Gro Holm på P2 Kulturnytt 28.02., innrømmet hun at denne serviliteten er et problem. Et problem som skyldes journalisters manglende kompetanse. Det var ydmykt og konstruktivt gjort. Og det er en konstruktiv holdning som også politiske kommentatorer burde ha inntatt.
For Lysbakken og Røe Isaksen har et poeng, og jeg føler meg selv litt truffet. Samtidig tar de feil når de hevder at medisinen er færre kommentatorer. For kommentarjournalistikken og den politiske analysen har avgjort sin berettigelse i vårt oppjagede mediesamfunn. Derfor trenger vi i stedet flere eksperter og flere kommentatorer. Men ikke flere av de samme ekspertene og kommentatorene. Vi trenger i stedet flere nye og alternative røster slik at også ekspertuenighet og kommentatoruenighet kan komme fram. Fordi ingen eksperter eller kommentatorer er i besittelse av en slags objektiv sannhet. Heldigvis.
Hva mener du? Har vi et kommentator- og ekspertvelde her i landet?




